Stikkordarkiv: Bait-un-Nasr

Ahmadiyya: De “kjetterske” muslimer

Skrevet av Simen Engebretsen.

Bygningen er ikke lett å overse. Man kjører innover på E6 mot Oslo, og på høyre side av veien ser man snart omrisset av den mye omdiskuterte Bait-un-Nasr-moskéen. De fleste som kjører denne strekningen daglig vil mest sannsynligvis se på dette som et helt vanlig, muslimsk gudshus. Sannheten er at av Norges muslimske befolkning på ca. 100 000 mennesker, er det bare 1 000 stk. som kan og ønsker å delta i gudstjenestene som holdes her.[1] [2]Menigheten som eier moskéen kalles Ahmadiyya, og anser seg selv som representanter for islam i sin opprinnelige og rene form. På tross av dette aksepteres ikke Ahmadier som en del av islam av det internasjonale muslimske religionssamfunnet. Tilhengere av Ahmadiyya-menigheten blir kalt kjettere og gudsbespottere av enkelte muslimer, og det er faktisk ulovlig for ahmadier å kalle seg muslimer i flere land i Midtøsten. Jeg la spesielt merke til et utdrag fra en islamsk side der en ahmadi ble referert til som en “Ahmadiyya-person”.4

Bait-un-Nasr-moskéen på Furuset.

Men hvordan kan dette ha seg? Skiller virkelig Ahmadiyya-islam seg nok ifra islam til å være en egen religion? For å kunne svare på dette er jeg nødt til å gå inn i menighetens bakgrunnshistorie.

Kort fortalt ble Ahmadiyya dannet av inderen Mirza Ghulam Ahmad i det daværende Britiske India på slutten av 1800-tallet. Ahmad hevdet å være sendt for å være islams reformator, samt den utlovede messias for alle verdens religioner. Hans oppgave var å få islam tilbake på det rette sporet, ved å returnere til troen slik Muhammed hadde utøvd den. Ahmad ledet menigheten frem til hans død i 1908, og hans død førte til en splittelse innad i Ahmadiyya over hans rolle som en profet og valg av gruppens ledere. Utbrytergruppen Lahore Ahmadiyya Movement mente at Muhammed var den siste profeten, og at Ahmad var en reformator, men ingen profet. Dessuten mente de at en gruppe valgte mennesker burde være ansvarlig for å styre menigheten. Det langt større Ahmadiyya Muslim Community derimot holdt fast på troen om at Ahmad var en ikke-lovgivende profet, og at kun etterfølgere av Ghulam Ahmad (Kalifer) skulle ha autoriteten i trossamfunnet. (Det kan også nevnes at grunnene til denne splittelsen i en viss grad minner om de i splittelsen mellom Sjia- og Sunni-islam) For enkelhetens skyld velger jeg i denne oppgaven å fokusere på den større av de to grenene. Fremtidige bruk av Ahmadiyya vil derfor referere til Ahmadiyya Muslim Community.

Så hvorfor anses ikke ahmadier som «ekte muslimer” av det tradisjonelle islam? Er virkelig læren, tradisjonene og skikkene deres så annerledes? Etter å ha lest om flere av ritene som finner sted i Ahmadiyya og islam generelt, kan det sies at flere av de mest sentrale elementene er tilstede i begge trossamfunnene. Moskéen er bedehuset til begge, metoden for bønn er identisk, og som resten av det muslimske religionssamfunn ber også ahmadiene fem ganger daglig (Fajr, Dhuhr, Asr, Maghrib, Isha’a). islams fem pilarer skal også følges til punkt og prikke, akkurat som i det tradisjonelle islam.[3] Som andre muslimer anses også Koranen for å være den høyeste lærebok. Ahmadien Hamzah Ahmed Rajpoot sier på Islam.no at: “Ahmadiyya lærer at Den hellige Koranen er den perfekte bok og den mest fullkomne åpenbaring fra Allah.”[4] Dette er identisk med det tradisjonelle synet på boken og dens budskap.

Den største forskjellen mellom Ahmadiyya og det tradisjonelle islam befinner seg nok ikke i ritualene, men i læren og mytene som oppstår innad i den. Det mest sentrale har selvfølgelig å gjøre med Ghulam Ahmad, og hvem han var. Som tidligere nevnt hevder ahmadiene at deres grunnlegger var en profet, og at han var blitt sendt for å lede islam tilbake til Muhammeds lære. Dette står derimot stikk i strid med Muhammed som Profetenes Segl, som i det tradisjonelle islam tolkes til å bety at Muhammed var islams siste profet. Ahmadiyya valgte derimot å tolke dette som at Muhammed var den siste lovgivende profeten, og at det kunne følge profeter etter han. De kunne derimot ikke endre på lover eller lære, da dette allerede var perfeksjonert av Muhammed og i Koranen. At Ahmad var en profet er derfor ifølge ahmadiyya ikke bare er mulig, men tilfellet.

Mirza Ghulam Ahmad

Her møter man på en av hovedgrunnene til det dårlige forholdet mellom Ahmadiyya og det islamske verdenssamfunnet. Når en ny trosretning utfordrer en så fundamental del av læren til en stor religion er det nødt til å oppstå uenigheter og krangler, uansett hvor mye den nye bevegelsen hevder å representere religionens sanne ånd. Et eksempel kan finnes i USA med mormonerne og andre kristne. I likhet med ahmadiyya ser de opp til en mann som av sin religions tradisjonelle retning ikke anses som hellig eller en profet. Kirken vil heller ikke anerkjenne mormonerne som ekte kristne, som islam med ahmadiene. Dette kan være en grei sammenligning for å gi oss i den vestlige verden et inntrykk av hvordan forholdet mellom de to kan være.

Når Ahmadiyya-bevegelsen utfordrer islams oppfatning av Muhammed som den endelige profet vil det selvfølgelig motarbeides. Som tidligere nevnt har ikke ahmadier lov til å kalle seg muslimer i Pakistan, og ut ifra det jeg har sett på islamske forum kan jeg si at de ikke respekteres av tradisjonelle muslimer i noen stor grad. [5] [6] Som oftest refereres det til et sitat fra Abu Dawood, en muslimsk samler av Hadither, eller historier om Muhammed. Sitatet går som følger (på engelsk): “In my Ummah, 30 liars will be born. Each will claim Prophethood and claim to be a Prophet, even though I am the last Prophet and there shall be no Prophet after me.”[7]  Dette har selvfølgelig ført til anklager om at Ahmad var en av disse 30 falske profetene. Det har også dukket opp konspirasjonsteorier angående Ahmads og hans trosretnings popularitet i Britiske India, der det menes at de britiske kolonistene støttet denne bevegelsen, ikke bare for å splitte den muslimske befolkningen, men også for å promotere ahmadiyyas mer fredelige og moderate syn på Jihad, noe som ville sørge for at de møtte mindre motstand i den innfødte befolkningen[8]. Er det noe sannhet bak denne anklagen? Dette vil jeg ikke vurdere her, men det er interessant å se hvordan historier og teorier som denne oppstår gjennom historien, når lignende religiøse situasjoner finner sted.

Også i mytene til Ahmadiyya finner man flere elementer som skiller seg fra islams. Selvfølgelig finnes mytene om mirakler Mirza Ghulam Ahmad visstnok skal ha utført, som en måneformørkelse og en solformørkelse i den samme Ramadan-måneden, samt å ha holdt en tale der hans ord ikke var hans egne, men guds.[9] Talen oppfattes av ahmadier som en guddommelig åpenbaring gjennom Ahmad. Når det kommer til ahmadiyyas myter er det en som skiller seg spesielt ut i forhold til de andre; deres oppfatning av Jesus. For som i det tradisjonelle islam mener ahmadiyya at Jesus var en profet, men dødelig, der muslimsk lære sier at Jesus for opp til himmelen derimot, vil en ahmadi hevde at han overlevde korsfestelsen, og dro til Kashmir i India, der han senere døde en naturlig død.[10] På mange måter dysses myten rundt Jesus ned, for å beholde fokuset der ahmadiyya mener det virkelig burde være.

Når man prøver å se på det store bildet kan det være vanskelig å se de store forskjellene mellom ahmadiyya og islam, og hvorfor det oppstår konflikter mellom de to. Dette kan være nettopp fordi det ikke er mange fundamentale forskjeller mellom hvordan en muslim og en ahmadi ber eller oppfører seg fra dag til dag. Den største uenigheten er selvsagt rundt hvorvidt Mirza Ghulam Ahmad var en profet eller ikke, men selv her er debatten preget av misforståelser og feiloppfatninger. Noen muslimer vil kanskje tro at ahmadier setter Ahmad like høyt som, eller til og med høyere enn Muhammed, men dette er altså ikke tilfellet.

Nok en gang utdyper Hamzah Ahmed Rajpoot fra Islam.no med: “At Ahmadiyya lærer at Hadrat Mirza Ghulam Ahmadas skulle, måtte Gud forby, være større en Hadrat Muhammad Mustafa sa, er ren løgn, og strider mot alt det vi står for. Vi mener at en som hevder å være større enn Hadrat Muhammadsa, eller tror på en som hevder å være større enn Hadrat Muhammadsa, er en vantro og utenfor islam.[11]

Nettopp dette er et gjennomgående tema i konflikten mellom disse to trosretningene; feilinformasjon. Kan det derfor hende at mange av Ahmadiyyas problemer simpelthen kan spores tilbake til en mangel på kunnskap om dem?